Da var jammen nok ei bok i butikkene!
Nr. 16 i rekken har fått tittelen Nordlysbuen.
kan de kjøpes her.
Stina havner uforvarende midt i det brutale opprøret mot
Bal. Både fogden og formannen er truet på livet, og situasjonen er både farlig
og kaotisk. Opptøyene får et fryktelig etterspill, og Stina brenner etter å
hjelpe dem som står henne nær …
Stina satt på tofta og tenkte at hun gjorde det riktige. Alt det pene måtte være en bekreftelse på det. En slags velsignelse. Om det virkelig fantes noen der oppe som forsøkte å styre livene deres, hadde hun gjort det rette valget. Hun ville få visshet om Mikkel. Samtidig ville hun få nok en mulighet til å overtale Lippert til å oppsøke Guren.
UTDRAG FRA BOKEN:
En kort stund forstummet lydene rundt henne. Ble til et nesten umerkelig brus i bakgrunnen. Hun holdt Lippert fast med blikket. Så inn i de isgrå øynene mens hun knep leppene sammen for ikke å la flere ord slippe ut.
Han trengte tid til å fordøye det hun allerede hadde sagt. Selv ikke hun hadde rukket å ta innover seg at Guren var mora hans. Og tid hadde de egentlig ikke, for hun ville ha ham fort av gårde. Hun ville ikke at han skulle springe inn i huset etter karene for å komme fogden til unnsetning. Lippert og Guren fikk ikke mange timene til å komme til bunns i dette som var blitt holdt skjult for ham gjennom hele livet. For hun var enig med Guren. Det var riktig å kjenne opphavet sitt. Men kokka hadde bedt henne om å tie helt til hun ikke var mer. Hva det skulle tjene til, forsto ikke Stina. Kan hende burde hun ha etterkommet ønsket hennes, men det kjentes feil. Guren fortjente å prate med sønnen sin, det eneste barnet hun hadde.
Tårene fylte øynene. «Hun er det, Lippert,» hvisket hun. «Guren er formannens mor.»
Musklene i underarmen hans strammet seg mot håndflaten hennes. Ble til en knute. Stina holdt pusten der hun satt på kne på den kalde bakken og kjente frosten sive gjennom det fuktige tøyet i stakken. Hun frøs så hun hakket tenner, enset hun brått.
«Si noe!» ba hun da tausheten hans ikke lenger var til å holde ut.
Latteren skurret. Ble til en skjærende lyd i ørene hennes. Det stramme draget i ansiktet glattet seg ut. Han kastet hodet bakover og gjorde seg samtidig fri fra den lette berøringen. Like fort som den var begynt, stilnet latteren. Han reiste seg, føttene virket stive, og han svaiet lett da han omsider sto. Stina ble sittende. Hun visste ikke hva som kom. Det var med ett noe truende ved ham. Lippert ruvet som et svartberg over henne.
«Det finnes grenser for hva slags sprøyt du skal fylle meg med, Stina. Hva tenkte du å oppnå med en slik løgn? Tror du virkelig jeg svelger hva som helst?» Han trakk pusten gjennom nesen. «Jeg kan ikke strekke meg i det uendelige. Det er for sent å gjøre noe for kokka. Dommen er falt. Lagnaden hennes er beseglet.»
«Men … det var ikke derfor jeg …»
«Jeg har visst gjort for mye godt, ser det ut til. Og du skuffer meg nok en gang, Stina!» Det ble sagt gjennom sammenbitte tenner.
Brått var Mikkel der. Tok henne i armen og hjalp henne på føttene. Hun hadde glemt ham et øyeblikk. «Denne påstanden vet jeg ingenting om,» sa han og trakk henne inntil seg, som om han var redd hun måtte verges fra formannen. «Men Stina ville aldri ha sagt noe slikt dersom hun ikke trodde det forholdt seg slik.»
«Jeg akter ikke å stå her og høre på oppspinn,» sa formannen hardt, før han feide av gårde.
Stina satt på tofta og tenkte at hun gjorde det riktige. Alt det pene måtte være en bekreftelse på det. En slags velsignelse. Om det virkelig fantes noen der oppe som forsøkte å styre livene deres, hadde hun gjort det rette valget. Hun ville få visshet om Mikkel. Samtidig ville hun få nok en mulighet til å overtale Lippert til å oppsøke Guren.
UTDRAG FRA BOKEN:
En kort stund forstummet lydene rundt henne. Ble til et nesten umerkelig brus i bakgrunnen. Hun holdt Lippert fast med blikket. Så inn i de isgrå øynene mens hun knep leppene sammen for ikke å la flere ord slippe ut.
Han trengte tid til å fordøye det hun allerede hadde sagt. Selv ikke hun hadde rukket å ta innover seg at Guren var mora hans. Og tid hadde de egentlig ikke, for hun ville ha ham fort av gårde. Hun ville ikke at han skulle springe inn i huset etter karene for å komme fogden til unnsetning. Lippert og Guren fikk ikke mange timene til å komme til bunns i dette som var blitt holdt skjult for ham gjennom hele livet. For hun var enig med Guren. Det var riktig å kjenne opphavet sitt. Men kokka hadde bedt henne om å tie helt til hun ikke var mer. Hva det skulle tjene til, forsto ikke Stina. Kan hende burde hun ha etterkommet ønsket hennes, men det kjentes feil. Guren fortjente å prate med sønnen sin, det eneste barnet hun hadde.
Tårene fylte øynene. «Hun er det, Lippert,» hvisket hun. «Guren er formannens mor.»
Musklene i underarmen hans strammet seg mot håndflaten hennes. Ble til en knute. Stina holdt pusten der hun satt på kne på den kalde bakken og kjente frosten sive gjennom det fuktige tøyet i stakken. Hun frøs så hun hakket tenner, enset hun brått.
«Si noe!» ba hun da tausheten hans ikke lenger var til å holde ut.
Latteren skurret. Ble til en skjærende lyd i ørene hennes. Det stramme draget i ansiktet glattet seg ut. Han kastet hodet bakover og gjorde seg samtidig fri fra den lette berøringen. Like fort som den var begynt, stilnet latteren. Han reiste seg, føttene virket stive, og han svaiet lett da han omsider sto. Stina ble sittende. Hun visste ikke hva som kom. Det var med ett noe truende ved ham. Lippert ruvet som et svartberg over henne.
«Det finnes grenser for hva slags sprøyt du skal fylle meg med, Stina. Hva tenkte du å oppnå med en slik løgn? Tror du virkelig jeg svelger hva som helst?» Han trakk pusten gjennom nesen. «Jeg kan ikke strekke meg i det uendelige. Det er for sent å gjøre noe for kokka. Dommen er falt. Lagnaden hennes er beseglet.»
«Men … det var ikke derfor jeg …»
«Jeg har visst gjort for mye godt, ser det ut til. Og du skuffer meg nok en gang, Stina!» Det ble sagt gjennom sammenbitte tenner.
Brått var Mikkel der. Tok henne i armen og hjalp henne på føttene. Hun hadde glemt ham et øyeblikk. «Denne påstanden vet jeg ingenting om,» sa han og trakk henne inntil seg, som om han var redd hun måtte verges fra formannen. «Men Stina ville aldri ha sagt noe slikt dersom hun ikke trodde det forholdt seg slik.»
«Jeg akter ikke å stå her og høre på oppspinn,» sa formannen hardt, før han feide av gårde.
