Ny bok.

For to uker siden var bok 13 av Stina Saga på plass i butikkene.

Den har fått tittelen Blodsbånd.

Den kan og kjøpes både i papir og E-bok-format her.

Omtale av Blodsbånd

 Stina, Bjørn og lille Ola er i ferd med å bli en harmonisk familie gjennom den varme sommeren. Drømmen om å komme seg vekk fra verket er fortsatt levende – og nesten innen rekkevidde. Men da Bjørn uventet blir hentet av fogden, raser verdenen sammen for Stina.

Det var noe ved stemmen som svarte Bal. Noe som tvang Stina til å vende seg om og løfte blikket. Det kjentes som en evighet før hun fattet det øynene hennes så. Hjertet var nær ved å stanse i brystet da blikket fanget han som reiste seg for å møte farens løftede glass.

UTDRAG FRA BOKEN:
Mikkel stirret vantro på Stina. Gapte. Så begynte han å flire. Først lavt, mens han samtidig rygget unna henne. Så høyere. Smilehullene var to djupe søkk i de nyrakede kinnene. ”Hørte jeg riktig?” spurte han og lot som om han tørket lattertårer. ”Hevder du at jeg tok Filip av dage?”
”Det er ingenting å flire av, Mikkel.” Stina var derimot full av alvor, og slo armene om seg selv. Trengte noe å holde fast i. Hun visste ikke hva hun hadde ventet. At Mikkel skulle bryte sammen og tilstå, kanskje. I det minste ikke nekte så hardnakket som det lå an til at han ville gjøre. Hun ville ikke høre eventyr. ”Jeg vet ikke hvordan det gikk for seg. Men jeg er skråsikker på at det var du som gjorde det.”
Han svelget tungt. Smilet fantes fortsatt rundt munnen hans. Litt stivere. ”Jeg var ikke i bygda da det skjedde, Stina. Jeg var hjemme på bruket.” Målet hans var rustent.
Over dem seilte en måke på sølvfargede vinger under den blå himmelen. Den skrek. Hadde all den kraften Stina ønsket hun hadde i røsten. For det var helst det hun ville. Skrike mot Mikkel. Hardt og høyt.
Men hun skrek ikke. ”Du var her,” sa hun rolig. ”Du kom roende hit den kvelden etter at kona di gikk bort. Du kom, og fulgte etter både meg og Filip. Du så hva han gjorde, Mikkel. Og du ble harm eller redd, sikkert begge deler, men du grep i alle fall kniven han hadde holdt mot halsen min …”
Stina tidde. Tårene var ikke langt unna. Hun greide ikke å sette ord på det Mikkel hadde gjort. ”Jeg fortalte deg aldri at Lippert fikk meg opp av fjorden, Mikkel. Du kunne ikke ha visst det dersom du ikke hadde sett det selv. Og så dro du igjen, før du kom tilbake to uker seinere og lot som om du ikke kjente til det som hadde hendt.”
Han sank sammen i akslene. Blikket var festet i bakken.
”Vet formannen hva du gjorde?” Hun måtte spørre. Var nødt til å vite. De kunne ha vært to om det, for Lippert hadde også vært innom tankene hennes.
Hoderistingen var svak. Det glinset i luggen hans. Solstrålene spilte i de mørke lokkene. Fra brunt til sort. Guttungene han fostret som sine egne, var så mørke i håret at det grenset til blått.
”Jeg hørte formannens hest, men kom meg i skjul innen han rakk frem. Det var fanden så mørkt.” Han kremtet. ”Men før det hørte jeg ham. Jeg hørte alt Filip sa, Stina. Hva han tilsto å ha gjort mot deg, og det gjorde meg rasende. Men jeg grep ikke inn. Var redd han skulle gjøre alvor av å kaste deg i fjorden dersom jeg kom overraskende på ham. For jeg trodde egentlig ikke han ville gjøre det.”
”Men du gjorde det etterpå.”
Mikkel la hånden mot kinnet hennes. Lot tommelen gli langs kjeven. ”Vet du hvorfor, Stina?” Røsten skurret da han spurte.