Ny bok!

Med utgivelse hver 6. uke er det ikke lenge mellom hver bok.

Fra denne uka er bok 12 i Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått tittelen "Småfolk".

 

Hvis du mangler tidligere bøker, eller ønsker å bestille abonnement for å få bøkene rett hjem i postkassen, kan det gjøre her.

 

 

God lesning dere som følger serien! :)

 

Omtale av Småfolk

 Julefreden blir brutt idet et lite spedbarn blir dyttet inn i armene på Stina – et barn som ingen vil vite av, men som hun ikke har hjerte til å avvise.
Da Bjørn blir sendt til Bals nye skjerp langt til fjells, blir Stina helt alene med den lille. Inntil hun tvinges til å pleie en alvorlig brannskadet mann i Lipperts hus. Dør mannen, har Bal sverget at det er ute med Stina også …

«Stakkars lille morløse skapning. Du er sikkert sulten og våt,» sa Stina mot det varme barnehodet. Da han slo opp øynene, stirret han rett på henne en kort stund. Blåøyd, slik de fleste nyfødte var. Men det var ikke det som fikk henne til å snappe etter pusten.

UTDRAG FRA BOKEN:

”Hva mente han?” Bjørn stirret lamslått etter Anton Løvåsen, som pisket hesten bortetter veien så snøkladdene fór gjennom luften.
Stina klorte seg fast i dørkarmen. Neglene skar seg inn i treet. Tankene gikk tregt, som om de var frosset til is i det kalde været. Kulda bet i kinnene og nevene, trakk oppunder stakken og fikk hårene til å reise seg på kroppen. Hun kjente seg nummen helt uti fingertuppene. Antons ord malte i hodet, om og om igjen. Hun hørte dem, men forsto dem likevel ikke.
Det klynket svakt fra tøybylten Bjørn holdt. Lyden vekket Stina. Fikk henne til å rykke til. Hun skjøv Bjørn inn i rommet og lukket døra litt hardere enn planlagt.
”Hva mente han?” Bjørn spurte igjen. Hviskende. Holdt bylten på strake armer og lot ikke til å ha innsett hva han hadde fått i favnen. Stina ble redd den lille skulle trille ut av armene hans, men hun aktet ikke å ta den fra ham. Ikke ennå, i alle fall. Selv Beret, som også hadde fått med seg Antons beskjed, sto gapende og målløs midt i stua.
”Jeg spør deg om det samme, Bjørn.” Stemmen hennes var bitende kald.
”Men jeg …”
Armene korset seg stramt om barmen. ”Du hørte ham. Du hørte akkurat det samme som meg og mor.” Stina trakk nærmere Beret. Søkte inntil kvinnen som aldri hadde gitt henne støtte, men som nå ikke kunne gjøre annet. ”Tordis er død, Bjørn. Hun døde da hun ga liv til ungen du holder i armene. Sønnen din, hørte du.”
Haken hans falt ned. Han stirret fra Stina til den lille gutten, blek om kjakene. Hoderystingen ble ikke til mer enn et lite rykk. ”Nei …”
Stina trakk pusten i et hikst. Kjente Berets nærhet uten at det gjorde henne varmere. Vantroen og skuffelsen som langsomt formet seg i brystet, sved. Bjørn hadde lagt seg med Tordis! Det var mer enn ett år siden de hadde giftet seg. Etter dette hadde Bjørn delt leie med Tordis og avlet en unge. Stina lukket øynene og la hendene over ansiktet. Hun maktet ikke å se på ham. Ikke nå. Når dette skulle ha skjedd, var hun ikke i stand til å fatte. Tanken hadde streifet henne i løpet av sommeren, når mannen hennes stadig var på Løvåsen for å rydde opp etter hennes trollskap. Hun hadde vært redd for omgangen hans med Olais søster. Redd for at ungjenta ikke hadde gitt ham helt opp selv om han var en gift mann, og at Bjørn skulle la seg friste. Likevel hadde hun ikke sett dette komme. Hadde trodd tankene hennes var et utslag av unødig svartsjuke. Dessuten måtte dette ha skjedd før sommeren, slo det henne. Så fort gikk det ikke å bære frem en unge. Hvor ofte hadde de to søkt sammen gjennom våren og sommeren før Tordis ble sendt bort? For det var det hun var, innså hun. Sendt bort i skam. Det var ikke Svanhild og Olai som hadde tedd seg så skamløst at folk fikk noe å preke om. For enka som skulle giftes med Olai om noen dager, var fortsatt like smal om livet.
”Hvordan kunne du?”