En liten musejeger ...

Vi har fått oss ei pus!

Ei kjempesøt, snuskete lita frøken.

Jeg har alltid hatt lyst på katt, men har rett og slett ikke turt å ta en kattunge i hus pga den ene hunden vår.

Jrt'en Hanna er så skarp mot alt som er mindre enn henne (forsåvidt det som er større og),

at jeg fryktet rett og slett hun skulle gjøre kort prosess.

Men utstyrt med munnkurv til hun ble vant til lille pus, så har tilvenningen så langt gått bra.

Og katta vet å sette hundene på plass, og har satt seg i mer respekt enn jeg hadde trodd.

Hundene våger knapt å se på henne når hun spankulerer forbi dem.

Nå nyter vi dagene her på Mattisheimen, jeg, hundene og katten. 

Det tok ikke lange tida før Pusi fant sin favorittplass.

Ved å åle seg inn mellom steinene i grunnmuren, er hun trygg for hundene.

I tillegg har hun det tørt og fint når det er vått ute. 

Og under huset er det tumleplass nok - og av det vi har erfart tidligere år - nok av mus og.

Og jegeren virker! 

For et par kvelder siden fanget hun sin første mus (av det vi vet, i alle fall).

Så nå lever de farlig, de små krypene vi hører rasle i veggene ;)

***

Sommeren er gått og det meste av den er tilbrakt her på Mattisheimen.

Været finner jeg ikke noe å klage på i år.

Synes vi har hatt det flott, jeg. 

Minstejenta er begynt på ungdomskolen

og eldstejenta på 17 er reist til USA for å ta 2. året på videregående der.

Det er rart å bare ha en unge igjen hjemme - og veldig, veldig rart at Lotte er så langt borte.

Men hun har det bra og trives så langt, så da må vel mamma og være fornøyd ;)

Ha ei fortsatt fin uke!

Vi er så fornøyde!

Uteplassen vår som vi begynte på i vår

er omsider tatt i bruk.

Vi er storfornøyde!

Endelig har vi et område som er flatt,

og endelig har vi et sted å gjøre av hagemøblene, og kan sitte på et vettugt vis ute =)

Det har tatt tid, og mye arbeid ble det på mannfolkene

- noe som gikk hardt utover rygger og armer.

 

Egentlig skulle vi legge steinheller som dekke,

men for å være litt snill med de som har stått på og jobbet så hardt

så foreslo jeg gressplen ;)

 

Fine Fuxia.

Området er ikke helt ferdig.

Det skal plantes en del, og mer stein skal stables ut,

men vi får se hvor mye mer som blir gjort i år.

Solid steintrapp.

Oppå muren, bak benken, skal det komme en lav hekk av et eller annet slag.

 

Hele muren rundt sitteplassen er stablet opp sånn som dette.

I nederkant er den to meter høy ...

 

Lille Vicke er fortsatt hos oss,

og spiser seg stor og sterk ;)

Såret på foten har grodd over all forventning. Ingen infeksjon i det hele tatt.

Han takker for alle godbedring-hilsenene han har fått.

Det ser ut som at han trives her på Mattisheimen.

På dagtid går han stort sett løs i hagen, mens han om nettene er innenfor gjerdet.

 

Ei super helg ønskes til alle som er innom!

 

Ny bok!

Med utgivelse hver 6. uke er det ikke lenge mellom hver bok.

Fra denne uka er bok 12 i Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått tittelen "Småfolk".

 

Hvis du mangler tidligere bøker, eller ønsker å bestille abonnement for å få bøkene rett hjem i postkassen, kan det gjøre her.

 

 

God lesning dere som følger serien! :)

 

Omtale av Småfolk

 Julefreden blir brutt idet et lite spedbarn blir dyttet inn i armene på Stina – et barn som ingen vil vite av, men som hun ikke har hjerte til å avvise.
Da Bjørn blir sendt til Bals nye skjerp langt til fjells, blir Stina helt alene med den lille. Inntil hun tvinges til å pleie en alvorlig brannskadet mann i Lipperts hus. Dør mannen, har Bal sverget at det er ute med Stina også …

«Stakkars lille morløse skapning. Du er sikkert sulten og våt,» sa Stina mot det varme barnehodet. Da han slo opp øynene, stirret han rett på henne en kort stund. Blåøyd, slik de fleste nyfødte var. Men det var ikke det som fikk henne til å snappe etter pusten.

UTDRAG FRA BOKEN:

”Hva mente han?” Bjørn stirret lamslått etter Anton Løvåsen, som pisket hesten bortetter veien så snøkladdene fór gjennom luften.
Stina klorte seg fast i dørkarmen. Neglene skar seg inn i treet. Tankene gikk tregt, som om de var frosset til is i det kalde været. Kulda bet i kinnene og nevene, trakk oppunder stakken og fikk hårene til å reise seg på kroppen. Hun kjente seg nummen helt uti fingertuppene. Antons ord malte i hodet, om og om igjen. Hun hørte dem, men forsto dem likevel ikke.
Det klynket svakt fra tøybylten Bjørn holdt. Lyden vekket Stina. Fikk henne til å rykke til. Hun skjøv Bjørn inn i rommet og lukket døra litt hardere enn planlagt.
”Hva mente han?” Bjørn spurte igjen. Hviskende. Holdt bylten på strake armer og lot ikke til å ha innsett hva han hadde fått i favnen. Stina ble redd den lille skulle trille ut av armene hans, men hun aktet ikke å ta den fra ham. Ikke ennå, i alle fall. Selv Beret, som også hadde fått med seg Antons beskjed, sto gapende og målløs midt i stua.
”Jeg spør deg om det samme, Bjørn.” Stemmen hennes var bitende kald.
”Men jeg …”
Armene korset seg stramt om barmen. ”Du hørte ham. Du hørte akkurat det samme som meg og mor.” Stina trakk nærmere Beret. Søkte inntil kvinnen som aldri hadde gitt henne støtte, men som nå ikke kunne gjøre annet. ”Tordis er død, Bjørn. Hun døde da hun ga liv til ungen du holder i armene. Sønnen din, hørte du.”
Haken hans falt ned. Han stirret fra Stina til den lille gutten, blek om kjakene. Hoderystingen ble ikke til mer enn et lite rykk. ”Nei …”
Stina trakk pusten i et hikst. Kjente Berets nærhet uten at det gjorde henne varmere. Vantroen og skuffelsen som langsomt formet seg i brystet, sved. Bjørn hadde lagt seg med Tordis! Det var mer enn ett år siden de hadde giftet seg. Etter dette hadde Bjørn delt leie med Tordis og avlet en unge. Stina lukket øynene og la hendene over ansiktet. Hun maktet ikke å se på ham. Ikke nå. Når dette skulle ha skjedd, var hun ikke i stand til å fatte. Tanken hadde streifet henne i løpet av sommeren, når mannen hennes stadig var på Løvåsen for å rydde opp etter hennes trollskap. Hun hadde vært redd for omgangen hans med Olais søster. Redd for at ungjenta ikke hadde gitt ham helt opp selv om han var en gift mann, og at Bjørn skulle la seg friste. Likevel hadde hun ikke sett dette komme. Hadde trodd tankene hennes var et utslag av unødig svartsjuke. Dessuten måtte dette ha skjedd før sommeren, slo det henne. Så fort gikk det ikke å bære frem en unge. Hvor ofte hadde de to søkt sammen gjennom våren og sommeren før Tordis ble sendt bort? For det var det hun var, innså hun. Sendt bort i skam. Det var ikke Svanhild og Olai som hadde tedd seg så skamløst at folk fikk noe å preke om. For enka som skulle giftes med Olai om noen dager, var fortsatt like smal om livet.
”Hvordan kunne du?”