Ny bok og jubileum!

I dag har jeg et aldri så lite jubileum når det gjelder forfatterskapet mitt.

Det er helt utrolig hvor fort det siste året har gått.

20. februar 2012 var bok 1 i handelen,

og nå er bok 10 av Stina Saga å finne i butikkene.

Den har fått tittelen "Havsang".

God lesing! =)

Omtale av Havsang

​Skakende av frost og skrekk blir Stina reddet av sin nemesis, formann Lippert. Nå er de skuls. Men hvor ble det av han som dyttet henne uti sjøen? Stina nages av tvil og frykt. Samtidig tør hun ikke betro seg til Bjørn – ikke engang da han blir beskyldt for manndrap …

Stina fikk et glimt av den livløse kroppen som lå mellom tangvasene. Mørke, hullete klær. Halvlangt, vått hår. Så stengte brått Bals rygg for sikten. Han pirket i den døde med skotuppen. ”Tatt av dage med en kniv i ryggen, for så å bli dumpet på fjorden,” fastslo han høyt, slik at alle fikk det med seg.
Mengden sto som lammet mens Bal kikket seg rundt og forlangte to av de nærmeste karene frem. ”Vend ham om,” befalte han.

UTDRAG FRA BOKEN:
Lippert jaget hesten fremover. Det store dyret bykset under dem. Stina skumpet frem og tilbake, bare holdt på plass av de sterke armene hans.
Tennene klapret i munnen. Kjevene kjentes som store knuter. Vinden bet i kinnene. En jakke lå tett rundt henne, uten at den ga noe varme. Det våte håret pisket mot ansiktet, frosset til is i den ville farten. Han bannet, for så å prate lavt til henne, men hun hørte ikke ordene. Bare stemmen som vekslet mellom sinne og noe som kunne minne om ømhet og redsel.
Stina mer hang enn satt foran ham. Hun ante ikke hvor han førte henne, og brydde seg ikke om det heller. Noen ganger visste hun ikke om hun var våken. Om hun fortsatt rullet i dønningene og bare forestilte seg den kalde luften mot ansiktet. Det sved i svelget og øynene. Det gjorde vondt i ørene. Hele kroppen verket.
Hun ramlet forover. Det svartnet for henne igjen, men hun ble rykket så hardt tilbake at luften ble slått ut av henne et øyeblikk.
”Du holder deg våken!” Han skrek mot øret hennes. ”Du kan ikke sove!”
Vagt enset hun at tennene klapret i hans munn og. Stemmen dirret. Hun løftet hånden slapt, måtte tvinge den til å lystre, og la den mot den armen som holdt så stramt rundt livet hennes. Fingrene traff et tynt skjorteerme. Iskald hud. Hvorfor var han så tynnkledd? Han som nylig hadde ligget i uvett.
Hesten sprang. Hovene slo med jevne slag mot den snødekte bakken. Innimellom slapp den høye prustelyder, som om den kom med innsigelser mot å bli drevet så hastig frem. Ristingen var ubehagelig. Stina ynket seg lavt, ville be Lippert om å stanse, men ordene kom ikke. Han trengte ikke å skynde på. Hun frøs ikke like mye lenger. Han kunne få den tjukke pelsjakka tilbake – den holdt på å kvele henne, følte hun. Å ha ulvepels mot ansiktet fikk henne til å tenke på Engla, den lille søstera til Bjørn som hadde forsvunnet på fjellet en uværsdag, og som til sist var blitt tatt av vargen. Stina hadde drømt om henne. Hadde kjent dyrepelsen mot sine egne fingre.
Lippert tøylet hesten så brått at Stina falt forover. Men før hun ramlet i bakken, var han der og tok imot. Hun rakk ikke å undre seg over hvordan han hadde kommet seg så raskt og ubemerket ned, før han hadde henne i armene og løp.
”Du … fryser …” Ordene hakket seg over leppene hennes. Hun skjøv pelsen til side. Ville be ham om å kle på seg, men rakk det ikke før han pakket jakka rundt henne igjen.
”I anstendighetens navn,” mumlet han, uten at hun kunne begripe hva han mente.
Han sparket opp døra. Så en til. Det lød som om den siste ble splintret.
”Liv!” Brølet gjallet i hodet hennes og skar vondt i ørene. ”I helvete, Liv! Kom deg ut av senga!”
Det ramlet over hodet hennes. Løpende føtter mot tregulvet. Så ble alt svart.