Skal si ukene flyr!
Da var vi jammen kommet til 11. februar - noe som betyr at det er ei ny Stina Saga-bok i salg,
for de av dere som venter på den.
Vi er kommet til bok nr 8 i rekken, som har fått navnet
Stormtid.
Stina er skremt etter
brannen i stua, og hun er overbevist om at den ble påsatt. Men hun vil ikke røpe
sin frykt for Bjørn. Ingenting skal få komme i veien for dem nå. De har hatt nok
motgang, og hun venter bare på at kapellanen skal lyse for dem – og vie dem,
slik at de blir bundet til hverandre for livet.
Synet av den arme
skikkelsen i gapestokken skar i Stinas hjerte.
Kapellanen hevet pekefingeren
advarende. ”Et syndens barn. Avlet i løsaktighet og født med løgnen til kappe,
dersom tøsen ikke gjør opp for sine synder.”
”Du stanser meg ikke,” sa Stina
advarende til Bjørn da han forsøkte å hindre henne i å ta seg frem. ”Jeg må
gjøre dette. Jeg får ikke fred ellers.”
UTDRAG FRA
BOKEN:
Stina hostet. Det stakk i halsen. Håndflatene kjentes vablete
da hun rygget unna. Det sved varmt i akselen etter å ha støtt den mot den varme
døra.
”Hjelp!” Hun skrek. Noen måtte jo komme henne til unnsetning! De kunne
ikke unngå å se brannen. Den måtte synes godt i mørket selv fra smelteverket.
Hun la armen over nesen og munnen. Tårene rant. Det gjorde vondt i brystet.
Fortvilet løp hun tilbake mot grua, grep den halvfulle vannbøtta – og kastet den
mot flammene som slikket rundt døra. Hun hadde ingen mulighet til å slukke
innenfra. Hun visste det allerede før ilden freste, for så å blusse opp igjen.
Den lille vannskvetten hadde ikke engang vært nok til å slukke i grua, om det
var det hun hadde forsøkt.
”Gode Gud …” Hun hvisket hest og vred de såre
nevene i hverandre. ”Tenk, Stina. Tenk!” formante hun seg selv. Hun kunne ikke
la panikken ta over, men det var vanskelig å la være. Hvordan hun enn snudde og
vendte på det, var hun innestengt i en brennende stue. Det kunne ikke ta lange
tiden før torven på taket tok fyr. Og dersom døra var lukket med slåen utenfra,
var det heller ingen som ville skjønne at hun befant seg her inne. Ikke før det
var for sent.
Hun kikket rundt seg. Røyken lå tett i rommet. Et øyeblikk
vurderte hun om det var mulig å smyge seg gjennom ljoren i taket. Men den var
for smal, og hun rakk uansett ikke opp.
Blindet av røyk og tårer krøp hun på
kne over gulvet. Redselen jog med skarpe klør gjennom henne. Men midt i frykten
stakk fortvilelsen. Bordet hun var så glad i, ville brenne opp. Hun hadde ingen
mulighet til å få det ut. De fine utskjæringene til faren ville gå opp i røyk.
Hun veltet stubben de brukte som krakk og rullet den foran seg mot utgangen.
Det var folk utenfor. Hun hørte de hissige mannfolkstemmene, men hun greide ikke
å rope. Maktet ikke å trekke været tilstrekkelig til å gi seg til kjenne.
Føttene skalv da hun reiste seg og festet grepet om stubben. Hvor hun hentet
krefter fra for å løfte den, fattet hun ikke, for den var både tung og
uhåndterlig. Håndflatene sved mot den grove barken. Hun gnurte tennene mot
hverandre, tok sikte på dørbladet gjennom røyken – og sprang.
Hun var nær
ved å miste pusten i sammenstøtet. Gnistfokket sto rundt henne da hun dundret
inn i døra. Hun mistet taket og skrek hest da stubben skrapte opp leggen. Det
kjentes som om all hud ble flerret bort. Ilden varmet kinnene, men hun enset det
knapt. Hun visste ikke om hun skulle flire eller skrike. Hensikten hadde ikke
vært å mate etter på varmen, men den tørre stubben sto i brann før hun greide å
trekke den unna, og hun var fortsatt like innestengt.
Svetteperlene sildret
over pannen. Det gjorde vondt å trekke været. Hun hostet og krøket seg ned på
gulvet. Neglene grov seg ned i den hardtrampede jorda, som om hun innbilte seg
at hun kunne grave seg ut. Hun hadde et håp om at den tunge og våte snøen på
taket ville hindre at ilden spredte seg dit. Utenfor var karene i gang med
slukkingen, men det lot til å gå sakte. Det tok en stund å skaffe bøtter, og var
de ikke mange nok, måtte de springe frem og tilbake med vannet i stedet for å
danne en lenke. Og kan hende valgte de heller å væte de andre stuene for å
hindre at de også tok fyr.
Hun rykket til av et brak. Først trodde hun det
var stua som raste. Hun slo armene over hodet for å verge seg mot treverket som
ville komme ramlende over henne. Men så var det som om ilden avtok noe, og brått
innså hun at dørbladet var borte.
Hun tenkte ikke. Kom seg kvikt på føttene
og sprang mot åpningen. Ilden var varm mot ansiktet. Et øyeblikk slo det henne
at hun burde ha dekket seg til med en fell, men hun kunne ikke ta seg tid til å
snu. Hun skrek idet hun kastet seg ut.
”Men i helsike! Er det folk der
inne?”
Stina maktet ikke å svare. Hun rullet seg rundt i snøen. Lukten av
svidd hår og brent tøy stakk i nesen. Hun visste ikke om det var tilfellet, men
dersom ilden hadde fatnet i henne og, var dette den eneste måten å slukke den
på. Hun var lite lysten på å bli kastet i Børsvannet.
”Er det flere?”
En
neve ble lagt på akselen hennes og tvang henne til å stanse. Hun gjenkjente
stemmen som en av grannenes. ”Nei,” hvisket hun. Stemmen var gråtkvalt. ”Det var
bare meg.”
”Er du uskadd? Hva i svarte gjorde du inne? Slåen var for. Jeg så
det jo selv!”
Ustødig satte hun seg opp. ”Jeg … jeg tror jeg er uskadd …”
Nevene skaket så hun ikke greide å kjenne etter. Brannsårene i håndflatene
gjorde ikke mer vondt enn at det skulle være til å leve med. Hun stakk fingrene
raskt ned i den kalde snøen. Brystet og halsen ville bli bedre bare hun fikk
trukket inn frisk luft. Om stakken var svidd, var det absolutt ikke verdens
undergang.
”Slåen må ha falt ned da jeg lukket meg inn. Den har vært litt
løs i det siste. Karene var ment å ordne den, men …” Hun så mot det gapende
hullet i stua og var glad for at døra hadde gitt etter til sist. ”Det går bra …
jeg klarer meg.”
Han kom seg på føttene. De var bare fem. De skulle ha vært
mange flere. Tre løp til og fra Børsvannet, mens den fjerde sto ved stua og
skuffet snø på veggen.
Stina trakk pusten hivende. Rundt svingen kom flere
karer springende med Ivar i spissen. Så var gruvesluskene på tur ned. Men det
hadde virket verre innenfra, så hun. Det var som om ilden ikke helt fikk tak i
tømmeret. Kan hende var slukkingen kommet raskere i gang enn hun først hadde
trodd og at det mest hadde gått utover døra.
De fikk prise seg lykkelige
over at dette ikke hadde hendt i sommer. Med varmen og tørken som hadde vært da,
var det ikke bare denne stua som ville ha vært fortapt.
Kvalmen bølget i
magen. Hun svelget tungt og huket seg sammen. Forsøkte å dempe trangen til å
kaste opp.
”Stina!”
”Mikkel,” stønnet hun med pannen mot snøen. Hun var
så uvel. Kroppen dirret. Det dunket i hodet. Karenes stemmer lød som surr i
bakgrunnen.
”Hva i himmelens navn har skjedd?” Mikkel sank andpusten i kne
ved siden av henne.
”Brann, Mikkel,” sa hun lavt, som om det var forklaring
nok.
”Jeg så det fra matstua. Men hvordan?”
Hun svarte ham ikke. Det var
for vanskelig å sette ord på at noen sto henne etter livet, for det ble så mye
mer virkelig da. Hun hadde aldri gjort noen noe vondt. Ikke med hensikt, i det
minste. Visst hadde hun nesten daglig munnhuggerier med Olai, men hun kunne ikke
forestille seg at han var så ond at han forsøkte å gjøre det av med henne.
Truslene hans var ikke blitt til noe mer. Han nøt bare å se henne usikker og
engstelig. Om han hadde villet, kunne han ha sådd mistankene sine i fogden, men
så vidt hun visste, hadde han ikke gjort det. Men kanskje var hun for villig til
å se det beste i folk. Kan hende var hun blåøyd. Og i dette tilfellet var det
ikke bare henne det hadde gått ut over. Det var seks karfolk som var blitt
husløse i løpet av en ettermiddag.
Avtrykket etter nevene hennes farget
nysnøen svart da hun rettet seg opp. Lenken av karfolk fra Børsvannet var blitt
lengre. Bøttene gikk hurtig fra neve til neve før vannet ble kastet på den
ulmende stueveggen.
Hun møtte Mikkels blikk gjennom de dalene snøfillene.
Nyven over neseryggen hans rørte henne, for det var så mye engstelse å lese i
ansiktet hans.
”Stua ble påtent,” sa hun lavt. Stemmen skalv. ”Som om ikke
det var nok, Mikkel, så ble døra sperret fra utsiden.”
God lesning!
=)
