Nytt år og ny bok!

Godt nytt år, alle sammen!

 

Hva er vel bedre enn å starte 2013 med ei ny Stina Saga-bok? =)

I dag finner du nr 7, Frendeløs, i handelen.

 

God lesing!

 

 

Fogd Bals angrep på Knut Lapp har fått fryktelige følger. Både Vesla og Lippert er blitt hardt kvestet i basketaket. Stinas hjerte blør for den lille jenta, men da Guren ber om hjelp til å helbrede Lippert, stritter hun imot.
I bankehuset møter Stina fordømmelse og trusler fordi hun bor i lag med seks karfolk ...

”Vokt deg selv! Du har da ditt å svare for, slik du lever.”
Stina svelget tungt. Hun våget ikke å se seg rundt. Hun visste ikke om hun ville greie å holde seg på føttene dersom hun møtte de foraktfulle blikkene.
”Det er ei skam, er det. Jeg kan ikke forstå at fogden og formannen lar deg få leve et slikt syndefullt liv.” Kvinnen trakk pusten gispende. ”Far din må snu seg i grava over oppførselen din.”

UTDRAG FRA BOKEN:Stina så hva som skjedde, men forsto det likevel ikke. Knærne sviktet under henne. Det prikket bak øyelokkene. Blikket var uklart. Mikkel bannet lavt bak henne, mens Filip hadde festet grepet om overarmen hennes, som om han også hadde behov for noe å holde fast i.
Stina trakk pusten i et gisp idet Bal hogg kniven i Knut Lapp gjentatte ganger. Hun så armen hans heve og senke seg, for så å heve seg igjen. Likevel var det som om hun ikke helt greide å oppfatte det. Ikke før Veslas far segnet om på bakken, trådte fogden et steg tilbake.
En stund var stillheten øredøvende. Bare Bals heftige pust hørtes. Den gikk som en ilter vind. Som en storm. De fire lappene sto lamslåtte, før den ene av dem seg i kne og la hodet i nevene.
Hun skulle ikke ha gjort det, slo det henne brått. Hun skulle ikke ha forlangt å få Vesla flyttet til bankehuset. Hun hadde vært stri og egen og trodd at hun visste hva som var best. Hadde ungen arbeidet i gruva, ville ikke dette ha skjedd. Ikke det at hun tok på seg hele skylden. Dette var ikke noe hun rådde med. Men det kunne ha vært unngått.
”Ingen truer meg og mitt!” Bal tok til målet. Sto staut og stram mot muren av arbeidere og lapper som omringet ham. Men det var ikke en ubrytelig mur. Den ville bøye av og åpne seg så snart fogden gjorde mine til å ville ut.
”Å angripe en embetsmann straffes med døden! Å nekte å utføre arbeid for å betale sin tiende, er også straffbart. Og hver gang noen forsøker å ta det jeg anser som mitt, kommer slikt som dette til å skje.”
Utenfor bankehuset lød dempet gråt og lav snufsing fra de skrekkslagne kvinnfolkene. Bare Stina gråt lydløst.
”Og dersom jeg noensinne får mistanke om at dere har vært ute med djevelskap, vil jeg ikke nøle med å straffe dere ytterligere. Dere truer ikke meg. Jeg finner dere, hvor enn dere er. Jeg har gjort det før! Jeg vet hvor dere ferdes. Og jeg lover ikke et like hurtig endelikt som han fikk,” hveste han lavt og pirket med støveltuppen i Knut Lapp, før han vendte ham ryggen.
Han fikk et drag over ansiktet som Stina ikke greide å tolke. Det varte så kort – var nærmest som et blaff – idet øynene hans streifet Lippert, som ynket seg svakt på bakken.
”Ta hånd om ham, og få fjernet de andre to,” beordret han de to mennene som gjorde sitt beste for å vise seg uberørt av hendelsen. Det var ikke dagligdags at fogden for så hardt frem.
Men da hestetrampene etter Bals hest lød bortetter veien, sto de fortsatt like ubevegelige, de to. Det var Stina som først greide å lee seg. Hun bykset frem og holdt på å rive Filip med seg i farten. Armen smertet da grepet hans løsnet. Det kjentes som om han hadde stukket fingertuppene helt inn til beinet og klamret seg fast der. Men hun vørte ham ikke, der han snublet etter henne. Og Mikkel forsøkte heller ikke å holde henne tilbake.
Stina sank ned på den blodstenkte bakken. Vesla lå på magen med ansiktet bortvendt og Lippert halvveis over seg. Han ynket seg svakt da Stina dyttet i ham. Hele ryggen til Vesla var dekket av blod. Det måtte komme fra formannen! Hun var ikke sikker, men hun mente fogden hadde rammet ungen foran med kniven. Alt hadde skjedd så fort, og fortsatt var det som om ingenting av dette egentlig hadde hendt, så uvirkelig kjentes det.
Svetten piplet på pannen. Den kalde høstvinden greide ikke å stryke den bort. Hun plantet føttene mot formannens side og forsøkte å skyve ham unna mens hun kastet et hjelpeløst blikk på de to mennene som virket like lammet av vantro som resten av de tilstedeværende.
”Men så gjør noe!” skrek hun forpint. ”Dere fikk beskjed av fogden om å ta dere av ham!”
Stemmen hennes lot omsider til å vekke dem, både Mikkel, Filip og de to andre karene. De stormet frem. Grep den store mannen i armer og bein og løftet ham opp.
Stina klemte øynene sammen. ”For Guds skyld, legg ham på rygg,” sa hun lavt og prøvde å fortrenge bildet av knivskaftet som sto i brystkassen hans. Ikke det at hun hadde vondt av formannen. Hun maktet ikke å ta innover seg hans elendighet og. Men det sto til liv, fastslo hun av de lave stønnene han utstøtte. Enn så lenge, i alle fall.
Varsomt snudde hun Vesla rundt. Trakk henne opp i fanget mens varme tårer rant over kinnene og dryppet ned på det bleke barnefjeset. Med nennsomme fingre børstet hun bort sand og boss og tørket bort en blodstripe fra munnviken hennes.
Ved Gud som hun hatet fogden! Den gamle kona hadde ment at hatet ikke bodde i Stina, og selv hadde hun nesten begynt å tro det samme. Men de hadde tatt feil, begge to, for hun foraktet fogden mer enn hun trodde var mulig. Følelsen lå hvitglødende i brystet og bredte seg ut i alle lemmene. Det skremte henne, så sterkt kjentes det. For Bal hadde aldri rammet henne på noe vis før. Ikke direkte. Det at han hadde rispet henne i huden på brystet, hadde ikke vært livstruende. Og kan hende ville han mene at han ikke hadde rammet henne denne gangen heller. Men hun var så knyttet til Vesla. Hun ville ha byttet plass dersom det hadde vært mulig. Ville ha stilt seg lagelig til for hogg, slik at kniven hadde rammet henne i stedet for ungen.
Stina trykket den slappe ungen tett inntil seg. Blodet farget klærne hennes. Hun la ansiktet mot det brune håret og trakk inn lukten, før hun la kinnet sitt mot hennes. Hun var så kald. Like kald som isen hun nettopp hadde synt slik glede over. Hadde det vært lyd i henne, ville hun ha hvint lykkelig mens hun hoppet fra pytt til pytt og knuste det tynne islaget. Latteren ville ha ljomet og brutt den ellers så stille morgenen. Stina hadde savnet den. Hun skulle så gjerne ha hørt den trillende barnelatteren.