Stina Saga bok 6 i salg!

I dag er boken Veiskille å finne i butikkene 

for de av dere som ikke abonnerer på serien og allerede har fått den i postkassa.

Det er den 6. i rekken om Stina.

Mens Bjørn blir ført vekk av lensmannen, begynner kirkeklokka brått å kime. Det oppstår panikk på kirkebakken idet folk skjønner hva som har hendt. Det har gått et nytt ras i gruva! Stina vet hvem som befinner seg der inne, og ingen får hindre henne fra å delta i redningsarbeidet – selv ikke Lippert. 

Stina gispet og slo hånden for munnen. Huden nuppet seg under trøya. Hun ville ha kjent ham igjen hvor som helst, om han var aldri så utmagret og uflidd. Det var noe ved bevegelsene hans og måten han dro neven gjennom den skitne luggen på. Noe ved selve ganglaget, til tross for fotlenkene. 

UTDRAG FRA BOKEN:
”Vi trenger så mange som mulig opp til gruva!” 
Kirkeklokka kimte fortsatt, men ellers var det uhyggelig stille på kirkebakken. Bal hadde senket stemmen etter å ha fått alles oppmerksomhet. Blikket hans saumfor forsamlingen. ”Sigurd Dahl!” 
Folk kikket rundt seg, deretter trådte en godt voksen kar ut av mengden. 
”Det er blitt meg fortalt at et lag skal være innesperret. Jeg gir deg overoppsyn med redningsaksjonen inntil videre!” 
Sigurd gjorde et kort nikk. Han virket ikke helt fornøyd med oppgaven. De hadde vært med på dette før, karene. Flere ganger hadde de måttet gå sammen for å berge arbeidskamerater ut fra fjellet, og i slike tilfeller arbeidet de alltid på samme lag. Men de trengte en som kunne lede dem og fordele oppgaver, slik at ikke alle tråkket i hælene på hverandre og gjorde de samme tingene. 
”Stina, er Erling …” 
Hun brøt Mikkel av ved å nikke heftig. Hun visste hva han skulle spørre om. Han trengte ikke å forme de siste ordene. 
Mikkel holdt henne hardt fra før. Nå klemte han enda hardere. Det var som om hun forsvant i armene hans, og hun var glad for det. Hun visste ikke om hun ville ha greid å holde seg på føttene ved egen hjelp dersom han ikke hadde holdt henne. Om han slapp, ville hun segne sammen. 
Kapellanen, som hadde stilt seg opp ved siden av Bal, tok ordet. Med nevene foldet ga den ulenkelige skikkelsen karene noen raske gudsord med på veien. Stina fikk ikke med seg hva han sa. Hjerteslagene og suset i hodet overdøvet alt annet. Mikkel pustet tungt og anstrengt bak ryggen hennes, uten å lempe på taket han hadde om henne, og hun kramholdt om underarmene hans. 
”Herren være med dere!” avsluttet kapellanen med en dyster mine og vendte dem ryggen. 
Stina holdt enda fastere i Mikkel. Hvorfor skulle Herren være med karene som skulle ta seg inn i fjellet når han ikke hadde holdt hånden sin over dem som akkurat nå kanskje lå skadet eller knust under de sammenraste massene i gruva? Hvordan valgte Han ut hvem han skulle vokte? 
De løsrev seg fra mengden, de som skulle. Det hastet. Tiden hadde mye å si. De kunne risikere at luften tok slutt inne i fjellet, og det var langt å gå til gruva. 
Mikkel spurte ikke om hun skulle være med da han dro henne etter seg. Han kjente henne vel såpass at han visste hun ikke kom til å nøye seg med å tråkke hvileløst rundt nede i bygda og vri nevene. Resten av kirkelyden ble stående tause igjen i regnet, mens tåken krøp stadig lenger ned i fjellsiden. 

Det sved i halsen. Den rustne smaken av blod lå ram og sterk i munnhulen. Hun løp så raskt hun kunne, men likevel var det ikke til å unngå at hun ble hengende etter de søndagskledde karfolkene. Bare Mikkel tok seg bryet med å holde følge med henne. 
”Jeg sinker deg. Du trenger ikke å vente,” presset hun frem og bøyde seg forover for å finne pusten. ”Jeg kjenner veien. Du gjør mer nytte for deg der oppe enn å handleie meg.” 
Han ristet på hodet. Den fuktige luften, iblandet svette, fikk det brunbarkede ansiktet hans til å glitre. Jakka hadde han dratt av seg og hengt over armen da de startet oppstigningen. 
”De er mange nok til å sette i gang. Jeg vil ikke forlate deg her alene. Dessuten er de ikke så langt foran oss. Det er bare tåka som stenger for sikten.” 
Han pustet ikke mindre tungt enn henne, merket hun. Kanskje var det greit for ham å holde følge. Mikkel var ikke av dem som slet ut kommagsålene på denne veien. Og visst satte hun pris på den omsorgen han synte. 
”Kan hende ville du helst ha ventet nede i bygda?” spurte han og så grunnende på henne. 
Stina fikk bare ristet på hodet. Hun kunne ikke ha gjort det. Hun var nødt til å være her, følte hun. Kan hende kunne hun være til nytte i stedet for å sitte uvirksom. 
”Da er det ingenting å preke om,” fortsatte han, grep etter den klamme hånden hennes og la i vei igjen. ”Jeg har ikke til hensikt å etterlate deg her, om du mener du er aldri så kjent.” 
Stina følte at hun mer subbet enn sprang etter ham. Det var tungt å flytte føttene. Veien opp var ujevn og sølete etter nattens og morgenens regnskyll. Men hun løsgjorde seg ganske snart fra hånden hans. Det var så bratt at hun trengte begge nevene fri. Hun støtte dem mot lårene for hvert skritt, og løftet samtidig opp den våte skjørtekanten som slo rundt leggene. Vannet sildret i små bekkefar og trakk inn i treskoene. En fugl skrek hest i tåkehavet, og lyden ga henne frysninger på ryggen. Hun håpet det ikke var en ravn. Det var så vanskelig å skjelne lyder i den tette skodda, og den svarte fuglen varslet ikke godt. Den hadde latt høre fra seg så ofte disse vår- og sommermånedene at hun følte hun hadde belegg for å trekke en slik slutning. Den hadde skreket over hodet hennes den dagen hun støtte på Fisker-Jo ved kulpen, like før hun møtte Bal og Lippert. Fuglen hadde sirklet og skreket over henne og Vesla den dagen formannen hentet henne til fangehullet etter hendelsen i matstua i vår, da Torgrim Einarsson så brutalt hadde måttet bøte med livet for Gurens hånd. Den hadde endog kommet inn i gruva etter henne og Vesla den natten de skulle lete etter medaljongen som ungen hadde mistet. 
”Jeg er ikke sikker, Stina, men jeg tror vi er oppe snart.” Mikkel pustet heseblesende foran henne. 
De var det, men hun svarte ham ikke. Hun hadde nok rett i at hun kjente veien bedre enn ham. Hun visste at etter denne brattbakken som de nyss hadde forsert, ville det flate ut et stykke før de var oppe på platået hvor gruva lå. I tillegg mente hun å høre stemmer i det fjerne. Ordrer som antakelig ble gitt før karfolkene skulle begi seg inn i fjellet. 
De første hadde allerede forsvunnet inn da Stina og Mikkel omsider var oppe, mens en dyster forsamling satt igjen utenfor inngangen. 
”Hvor alvorlig er det?” Mikkel var raskt borte hos karene. 

***

God lesing!!