Hjertevarme ...

Nå er det ikke lenge igjen før neste bok av Stina Saga er i salg.

Nr. 5 i rekken har fått tittelen Hjertevarme.

3. september vil den være å finne i butikkene.

For de av dere som er så lure at dere abonnerer på Stina Saga,

er nok ikke boka mer enn noen dager unna.

(Ps! Forlaget kjører fortsatt sommerkampanje på serien. De fire første bøkene for kun 169,- dersom du bestiller abonnement.)

Denne gang er det Stina og Vesla som pryder forsiden,

vakkert og stemningsfullt illustrert av Vebjørn Strømmen :)

(lite bilde, men det var dessverre alt jeg fant foreløpig ...)

Nå pakker jeg straks sekken og drar ned til sivilisasjonen igjen, før det blir Oslo-tur like over helga.

Forutenom programmen Ettermiddagen på TV2 som jeg skal være gjest hos på onsdag,

blir jeg og å høre på P1's Kveldsåpent mandag ca kl 19.00.

Under følger baksideteksten til bok 5, samt et lite uttdrag av denne.

Riktig god helg til alle som er innom!

I salg 3. september

Stina er knust over Bjørns svik. Tenk at han skal giftes med Tordis, den umodne, udugelige jentungen! Å få høre det fra Marjas munn gjør det hele enda verre. I et forsøk på å glemme Bjørn begynner hun å omgås Mikkel i stedet. Han er snill og hjelpsom – og lett å få godhug for …

Vesla visste at hun ikke kunne mane ham til å komme, men hun forsøkte likevel. Dersom hun satt her lenge nok, ville han vel dukke opp til sist?
Han kunne umulig ha glemt henne, trøstet hun seg med. Men samtidig var hun slett ikke sikker.
Hun gispet, og hjertet gjorde et byks i brystet da hun brått kjente en hånd på skulderen sin.

UTDRAG FRA HJERTEVARME - STINA SAGA 5

Stina gikk. Lot dem stå igjen mens hun trampet bortetter veien uten å ha budt noen av dem adjø. Hun visste ikke om hun var sint. Om hun var skuffet eller bare lei seg. Hun hadde ikke ork til å kjenne etter. Ikke nå.
Bjørn skulle giftes med Tordis. Tanken var så lammende at hun ikke fant ord for å beskrive den. Med Tordis? Den umodne jentungen, som visstnok skulle være like gammel som henne selv, men som tedde seg som om hun ikke var eldre enn Vesla! Fnisete og fjasete og, ifølge Marja, udugelig til å arbeide. Hun vrikket og vred på den smale kroppen som om hun hadde noe å vise frem. Men kan hende var det slikt karfolk likte …
Stina kikket nedover sin egen kropp og korsla armene over brystet for å gjemme det som var for stort på henne. Mora hennes pleide å påpeke at Stina hadde former som var usømmelige. En gang hadde hun til og med bemerket at hun så tøsete ut. Tøsete!
Stina lo hult. Mora skulle bare ha visst hvor rett hun hadde fått. At det var akkurat slik hun var blitt. Hun hadde latt formannen ta henne med vold. Hun hadde mottatt betaling i form av et knytte gryn og muligheten til å slippe fri fra fogdens kjellerrom. Hun hadde kjøpt seg selv, Guren og Marja fri!
Og hun hadde gjort det samme med Bjørn. Ledet ham dit hun ville. Ikke for at hun kjente lysten, men for å så tvil overfor seg selv om hvem som var far til ungen hun mest sannsynlig bar under livet. Og for å få Bjørn til å gifte seg med henne …
Hva skulle hun nå gjøre dersom hun var med barn? Det var så fortvilende at hun hadde lyst til å skrike høyt.
”Stina, stans!” Hun hørte Marjas løpende skritt bak seg. ”Hvor har du tenkt deg?”
”Hjem.” Hun saktnet ikke farten. Økte den heller. Hun hadde håpet at Marja skulle bli igjen sammen med Bjørn. At hun skulle få være alene.
”Hjem?”Marja pustet tungt i ryggen hennes. ”Har du flyttet?” Latteren hennes trillet gjennom kvelden.
”Er du nødt til å le av alt, Marja?”
Marja tok ikke notis av det skarpe spørsmålet. ”Du går feil vei, tullsjur! Stua di ligger ikke i denne retninga. Nå bærer det lukt ned mot fjorden om du fortsetter.”
”Han lyver!” Ordene var ute uten at hun mente å si dem. Hun kjente seg så harm at hun ikke greide å styre seg.
”Hvem lyver?” Marja grep henne i armen og tvang henne til å stoppe. ”Bjørn?”
”Han er en løgner, Marja,” sa hun fast.
”Om hva da?” Marja tok hoftegrep og stirret uforstående på henne.
”Om … han lyver om …” Ordene stanset seg selv, for hvordan skulle hun forklare hva hun mente? Bjørn hadde talt usant til lensmannen om hvor han hadde vært da tyveriet på Solgård hadde funnet sted. Først hadde hun trodd han sa det for å beskytte henne. Det tok seg ikke ut at de to hadde vært alene på den tiden av døgnet. En fikk ikke godt rykte på seg av å te seg slik. Og selv om Bjørn nektet å si hva som hadde skjedd mellom dem, ville folk likevel tenke sitt og trekke de riktige slutningene.
Men hun hadde tatt feil. Han var redd for at Tordis skulle få vite hvor han hadde tilbrakt natten. For hun som skulle bli kona hans, ville ikke synes om sannheten. Det ville i så fall bli en elendig start på ekteskapet.
Det var derfor han ikke hadde svart på spørsmålet hennes, om han var villig til å ta henne vekk fra bygda. Hun hadde følt at han nikket mot hodet hennes da hun spurte, men hun kunne ha tatt feil. Hun hadde øyensynlig tatt feil i så mangt! Hvordan kunne han si at det kom til å ordne seg?
Han hadde sagt at det måtte gå seg til, slo det henne brått. Han var ikke kommet med noen lovnader. Ikke en eneste.
”Hva har Bjørn løyet om?” spurte Marja igjen og rev henne ut av tankerekken. ”Bjørn har ikke for vane å tale usant, Stina. Han er ikke slik.”
Stina svelget. Tungt. Hun kjente seg blek. Nevene dirret så hun ikke visste hvordan hun skulle skjule det for Marja. ”Glem det,” sa hun tafatt. Selv røsten hennes skalv.
”Jeg trodde ikke du brydde deg om Bjørn på det viset. Du har hevdet det hele tida, Stina.” Det var som om de brune øynene hennes stirret tvers igjennom dette hun hadde forsøkt å dølge både for seg selv og andre. ”Du har støtt ham fra deg gang på gang, til tross for at Bjørn har vist vørdnad for deg. For han bryr seg om deg. Det har han aldri lagt skjul på.”
Hun hørte hva Marja sa. Hun hørte harmen i stemmen hennes og, og den gikk inn på henne.