Smakebit av Stina Saga, bok 3

En bitteliten bloggtørke for tida,

men imens kan dere kose dere med en liten smakebit på bok 3 i

Stina Saga, Fjellvind. =)

Du finner den i salg fra 14. mai,

men dersom du abonnerer skalden være like rundt hjørnet.

Baksidetekst:

Etter at hun ble fornedret og skjendet så stygt av formannen, føler Stina at Bjørn fortjener noen som er bedre enn henne. Men det gjør vondt å avvise ham uten å kunne gi ham sannheten. En tur opp til det øde fjelltjernet gir henne ro til å tenke og samle krefter. Helt til hun oppdager at hun ikke er alene …

Med ett dro hun kjensel på den uflidde mannen.
Han uttalte eder som Stina knapt visste fantes. Klemte så hardt at de skitne fingrene grov seg gjennom serken og inn i huden hennes. Ristet henne. ”Hvordan vet du hvem jeg er?” Han ventet ikke på svar. Blikket hans flakket. ”Er du sikker på at du er alene?”

***

Hun løp. Vinden kjentes bitende kald. Det var som om tårene frøs til is før de rakk å gjøre øynene blanke. Stanset av frosten som lå lag på lag utenpå henne.
Knyttet hang tungt i neven. Slo mot låret for hvert skritt hun tok. Det brant i fingertuppene. Uten å saktne farten kastet hun det fra seg. Kylte det med alle kreftene hun eide. Langt bort. Hun registrerte så vidt et bløtt dunk da det landet et sted i gresset.
Så løp hun videre. Hun så seg ikke tilbake.
Pusten gikk så tungt at det sved i brystet. Føttene stokket seg under henne. Hun snublet og falt. Smertene jog gjennom knærne og håndflatene da den grove grusen skurte huden.
Hun visste ikke hvordan hun kom seg på beina, merket bare at hun løp videre. Ikke før hun øynet stua, hikstet hun til og våknet på et vis. Da sank hun sammen. Utmattet.
Stina kjente seg kraftløs og tom. Svetten perlet på pannen. Håret klebet seg til ansiktet. Hun visste ikke hvor skautet var blitt av, om hun hadde mistet det på veien eller … der … Hun grøsset. Hun kom ikke til å gå tilbake for å lete. Ikke i dag. Ikke i dagene etter heller. Akkurat nå kunne hun ikke forestille seg hvordan hun noensinne skulle klare å gå tilbake.
Andpusten og med nesten febrilske bevegelser tok hun til å børste sanden av nevene. Først varsomt. Så hardere. Gned nevene mot hverandre til det prikket for øynene. Små sandkorn trengte seg dypt ned i skrubbsårene. Den ene smerten døyvet nesten den andre – den hun ikke ville tenke på. Men bare nesten … Smerten på dette unevnelige stedet var som en brennende ild som ikke ville slukke.
Hun kjente seg solgt på et fornedrende vis.
Latteren hans rev i ørene. Var som en kniv som skar lag for lag av henne helt til hun sto hudløs og naken tilbake. Det hånlige fliret hans da han rakte henne knyttet. Et bredt glis. Da hun skulle ta det imot, slapp han det foran føttene hennes i stedet.
Hvordan hadde det skjedd? Hvordan kunne hun ha unngått å se hva som ville komme? Ikke før nå forsto hun blikkene han hadde latt henne føle så mange ganger. Hun hadde ventet at hun skulle arbeide i bankehuset i dag. Men det var ikke det formannen hadde hatt i tankene. Så godtroende hadde hun vært. Så uendelig blåøyd. Hun trodde hun skulle gjøre bot for farens reduserte innsats. Det var det Lippert hadde gitt inntrykk av.
De harde nevene hans lå fortsatt om hoftekammene hennes. Store, blå fingermerker ville være synlige lenge. Han hadde ikke håndfart henne varsomt. Og ikke hadde hun gjort forsøk på å mjukne ham heller. Han skulle ikke tro at hun syntes om måten han behandlet henne på. Men det hadde ikke vært rom for innsigelser i stemmen hans da han forlangte. Som om han mente at han var i sin fulle rett.
Så hun stengte ham ute. Lukket seg inne i dette tomrommet som hun rådde over. Skjermet seg for stemmen hans og lydene som unnslapp ham. Vanskeligere var det å døyve følelsen av håndflatene som vandret over kroppen hennes. De ru fingertuppene hans under stakken. Under trøya. Og ...

***

Har du husket å slenge deg med på Stina Saga-konkurransen?

Svar på spørsmål fra bok 1 og bli med i trekningen av en iPad.

Siste frist for deltagelse er i morgen 30. april.

Du finner konkurransen her.

***

Jeg er akkurat kommet hjem fra Mattisheimen etter å ha vært der i ei uke.

Har tatt noen bilder som jeg håper å komme tilbake til i løpet av de neste dagene.

Er inne i siste innspurt med den boka jeg nå skriver på og har kun prioritert den de siste ukene.

Men plutselig ... =)

Ha en finfin søndagskveld!