Stina Saga, Skyggelandet

Har du lest bok 1, Trolløyet,

og er spent på hva som skjer i bok 2?

19. mars er Skyggelandet i salg i butikkene.

Dersom du abonnerer på serien min, har du kanskje allerede fått den i posten.

Hvis ikke kan du lese en liten smakebit under.

Foretrekker du heller ebøker?
Da kan bok 1 lastes gratis ned her.

God søndag! =)

Baksidetekst:

Stina hadde aldri trodd at hennes egen mor ville gå så langt som til å dømme henne til heksebålet. Hun er da ingen heks! Beret virker urokkelig – kan Stina stanse henne? Vesla vantrives i den mørke, skumle gruva, der hun må arbeide lange dager, men hun har ikke noe valg. Det fogden har bestemt, kan ingen motsette seg. En dag går et ras i en av gruvesjaktene, og Vesla befinner seg der inne!

”Vesla!” Hun reiste seg fort og holdt på å tippe Bjørn over ende. Han tok seg for med begge armene. ”Vi må hjelpe Vesla!” Fukten hadde trukket gjennom stakken. Hun var kald på knærne, og fingrene var valne. Før Bjørn kom seg på føttene, begynte hun å løpe.
”Stina, vent!” Han grep lykten i forbifarten da han satte etter henne. ”Stans med en gang!”

UTDRAG FRA SKYGGELANDET - STINA SAGA 2

”Mor … vær så snill!” Stina tvang stemmen til å lystre, men selv i hennes egne ører hørtes den lydløs ut. Tynn. Pipende. Det gikk rundt for henne. Hun var svimmel. Kvalmen tumlet rundt i magen. Den hadde godt med rom til det. Det var ikke så mye annet som opptok plassen der.
”Du våger ikke, Beret!” Faren hevet stemmen. ”Slipp Stina øyeblikkelig!” forlangte han.
”Jeg slipper henne ikke. Aldri!” Beret sto med neven på døra og var klar til å skyve den opp. ”Jeg risikerer ikke at hun setter øyet sitt på en av oss igjen. For alt jeg vet, faller vi døde om her, begge to, før vi rekker å områ oss.”
Faren ble stum et øyeblikk. Stina så bare tuppene på beksømmene hans trippe urolig på jordgulvet. Hun klarte ikke å lee på hodet. Beret hadde surret den lange fletten hennes rundt neven og stukket fingrene helt inn til hodebunnen. Klorte med skarpe negler mens hun holdt Stina i et krampaktig grep. Hun skalv av sinne.
”Hører du deg selv, Beret?” Vantroen i stemmen hans var ikke til å ta feil av. Men det var kanskje ikke meningen heller. ”Hører du hva du sier? For Guds skyld, ta til vettet!”
”Du blander ikke Gud inn i dette, Erling,” freste hun iltert tilbake. ”Dette er ikke annet enn djevelens verk! Har det ikke slått deg at den svake helsa di den siste tida kan ha en forklarlig årsak? Det at du brått er blitt så veik?”
Hodebunnen hennes verket. Nakken smertet av å bli trykket nesten i gulvet på dette viset. Hun la neven sin over moras og gjorde et tafatt forsøk på å løsne grepet. Fingrene ble klissete. Hun enset bare vagt at varmt og seigt blod rant over pannen og dryppet ned på gulvet. Lydløst. Hun festet blikket på de mange dråpene. De formet seg som en blomst idet de traff den hardtrampede jorda. Blomster av blod. En hel bukett.
Så trakk de ned i grunnen og ble usynlige.
”Du preker over deg. Jeg forstår ikke hva du mener.”
”Enn om førkja har kastet sykdom på deg?” fortsatte mora hardt. ”Hvem vet hva hun er i stand til?”
”Beret. Det finnes ikke hold i det du antyder,” sa han med svakere røst, før han sank ned på benken og ble stille.
Stina hørte den tunge pusten hans, iblandet stønn av smerte. ”Far?”
”Sitt ikke der og hold deg for brystet som en gammel tulling!” drev mora videre. ”Du trenger ikke late som om dette går så hardt inn på deg at du får brystvondt. I så fall er det vel hennes verk, det og.”
Den kjølige kveldsluften trakk inn i stua idet Beret slo døra opp på vid vegg og fortsatte ut.
Stina grep tak i dørkarmen og holdt seg igjen. ”Mor, du er nødt til å slippe meg. Far trenger hjelp!” Hun gjorde et nytt forsøk, men alt hun oppnådde, var et sterkere trykk over nakken.
”Far din får den hjelpa han trenger bare du kommer deg ut av stua!”